For et vidunderlig vanvidd det er å bygge et destilleri i Arktis.

Igjen og igjen oppdager jeg at folk som forlater fornuftige liv for å starte destillerier, tilhører en helt egen stamme. Mange mennesker skifter karriere. Men dette er noe annet. Du starter ikke et destilleri på samme måte som du kanskje bestemmer deg for å bli eiendomsmegler eller gå tilbake til skolebenken for å ta en […]

Igjen og igjen oppdager jeg at folk som forlater fornuftige liv for å starte destillerier, tilhører en helt egen stamme.

Mange mennesker skifter karriere. Men dette er noe annet. Du starter ikke et destilleri på samme måte som du kanskje bestemmer deg for å bli eiendomsmegler eller gå tilbake til skolebenken for å ta en MBA.

Å forlate et komfortabelt liv for å bygge et destilleri fra bunnen av og begynne å lage sprit, er galskap.

Og å gjøre det på et sprøtt sted er enda mer galskap.

Men for en vidunderlig, herlig galskap.

Tidligere i år tilbrakte jeg en måned på et herlig sprøtt sted helt sør på Tasmania, i Port Arthur. Et sted med få mennesker og altfor mange wallabyer og wombater.

William McHenry forlot jobben sin i Big Pharma og dro til Tasmania på jakt etter det perfekte, vanvittige stedet å bygge et destilleri.

Han fant hundre acres ved Mount Arthur, omgitt av enorme eukalyptusskoger, et magisk fundament av dolerittstein og en naturlig kilde med nok vann til å gjøre hver eneste dråpe han destillerte til en gave fra jorden.

Det var galskap.

Herlig galskap.

McHenry Distillery er kanskje et av verdens sørligste destillerier.

Og nå, takket være mirakelet vi kaller trange flyseter, befinner jeg meg på et like sprøtt – om ikke enda sprøere – destilleri på motsatt side av kloden.

Tor Petter Christensen forlot jobben som administrerende direktør i et selskap som laget svært fancy forbrenningstoaletter, for å bygge et destilleri ved en fjord, omgitt av Lyngsalpene i Nord-Norge.

Nord for polarsirkelen.

Helvete, det er jo nesten galskap bare å bygge et hus her.

Den nærmeste ordentlige byen er Tromsø, to timer vestover gjennom enorme fjellpass og trange daler, pluss en ferge som går én gang i timen.

You can’t get there from here.

Eller hit derfra.

Min første tanke da jeg kom fram var:

«Hvordan i helvete klarte du dette?»

Jeg bor ti minutter fra to Home Depot-butikker, og likevel virker det som om hvert eneste prosjekt jeg begynner på krever minst én tur dit for å hente noe jeg har glemt.

Hvordan i helvete bygger man et stort, utrolig vakkert destilleri med en bothy-hytte ved fjorden og ti herlige resort-hytter med utsikt over fjell, vann, hvaler og nordlys – på et sted hvor temperaturen kan falle til minus 40?

For noen år siden jobbet jeg med et prosjekt i Halifax i Nova Scotia, hvor det blir VIRKELIG kaldt. Noen fortalte meg at de har to årstider der.

Vinter.

Og byggesesong.

Kan man bygge når det er 40 minusgrader?

Kanskje du kan.

Jeg kan ikke.

Tor introduserte meg for et begrep jeg omfavnet umiddelbart.

Arktisk kompetanse.

Han trengte ikke engang forklare det.

Jeg skjønte med én gang den motsatte parallellen til ørkenkompetanse.

Eller, mer presist:

Kompetansen som kreves for å kjøre motorsykkel gjennom ørkenen midt på sommeren.

Når det å gå ut døra faktisk kan ta livet av deg, gjør du det kompetent.

Ellers gjør du det ikke to ganger.

Jeg prøver å unngå å sette mennesker i bås, men jeg ser en stille kompetanse hos menneskene jeg har møtt her i Norge.

Roger, en av dem som jobber her, fortalte meg om en nærliggende brevannsjø som heter Blåvatnet. Han spøkte:

«Vi nordmenn er ikke så kreative. Vi ser et blått vann og kaller det Blåvatnet.»

Kreativt?

Kanskje å ta litt hardt i.

Men presist.

Og det å strebe etter å være presis er også en form for kompetanse.

Ingenting ved destilleriet virker tilfeldig.

Alt er gjennomtenkt.

Alt er godt utført.

Og det er kreativt.

Den grafiske identiteten finnes helt ned i de minste detaljene – møysommelige detaljer de fleste mennesker aldri engang ville legge merke til.

Men et fantastisk destilleri handler om mer enn god bygging.

Det krever både visjon og ferdigheter å bruke en fantastisk bygning til å lage minneverdig juice.

Og «juice» er kult bransjespråk for whiskyen, ginen eller hva det nå er du heller på flaskene.

Jeg føler meg ganske kul når jeg slenger rundt meg med litt bransjesjargong nå og da.

Så du trenger et fantastisk sted som får folk til å ville komme på besøk, et lokalt miljø som tilfører litt magi til smaken, lett tilgang til naturlige råvarer og dyktige mennesker hvis du skal overleve i denne bransjen.

Og Tor tok det ett skritt videre.

Han fant ut hvordan man dyrker arktisk bygg.

Han jobbet sammen med en offentlig etat, forskere og lokale bønder for å dyrke to sorter av en bestemt type bygg som kan overleve den korte og intense vekstsesongen i den arktiske sommeren.

En arktisk sommer med sollys døgnet rundt, avbrutt av vind.

Og til og med snø.

Det var galskap.

Men det fungerte.

Arktisk bygg gir den arktiske whiskyen hans en smak som er fullstendig unik.

Som whisky.

Bare mer.

Intense, rike smaker lagt over brevann.

Det er galskap.

Herlig galskap.

Og for en whiskyelsker er det Den hellige gral.

Det første fatet er nå sju år gammelt og resultatet av en svært liten innhøsting av dette sjeldne og vidunderlige arktiske bygget.

Svært få mennesker kommer noen gang til å få oppleve det.

Men jeg er en heldig jævel som tilfeldigvis befinner meg på riktig sted til riktig tid.

Og jeg har smakt det.

Forestill deg en whisky ulik alt annet du noen gang har smakt.

Da begynner du kanskje å nærme deg.

I går kjørte vi ut til en av åkrene med arktisk bygg, og jeg fikk se det med mine egne øyne, brekke av et byggaks og smake på kornet.

Rikt og smaksfullt på samme måte som roser som har fått juling av været, på en eller annen måte blir vakrere.

Byggåkeren lå i en smal dal med enorme fjell på begge sider og en kald fjord i enden.

Jeg kan bare forestille meg været som strømmer gjennom den dalen.

Kald tåke.

Regn.

Snø.

En slags bootcamp som presser bygget til å bli sitt aller beste, slik at det kan oppfylle sitt høyeste formål.

Joda.

Du kan lage brød av bygg.

Og suppe.

Og dyrefôr.

Til og med øl.

Men fantastisk whisky er byggets høyeste formål.

Dalen var så utrolig vakker at jeg sa:

«Hvis jeg var bygg, ville jeg ønsket å vokse akkurat her.»

Og det mente jeg.

Så la oss oppsummere.

En gal idé ble til et galt destilleri, som førte til et galt eksperiment med bygg, som igjen skapte en vanvittig god whisky.

Og alt sammen holdes på plass av arktisk kompetanse.

For en fyr som frivillig spenner seg fast i bittesmå flyseter hele dager av gangen, blir det ikke stort mer inspirerende enn dette.

Jeg skal være her én uke til og nyte kulden, skyene og stillheten.

Så drar jeg tilbake til det virkelige livet.

Og jeg vet allerede at jeg kommer til å savne denne gale magien her oppe i Det store frosne nord.

Og forhåpentligvis tar jeg med meg litt arktisk kompetanse hjem.

Og selvfølgelig noen flasker av resultatet.

The Still Life Stories